|
Som yngstemann av Sindingbrødrene manglet Christian verken forbilder eller ambisjoner da han som ganske ung bestemte seg for å bli kunstner, eller rettere sagt komponist. På Christiania Katedralskole var sangkarakteren karakterbokens eneste lyspunkt, og i 1872 var det slutt: ”ikke opflytted” het det i Forhandlingsprotokol for Christiania Katedralskoles Skoleraad.
”Ganske vist havde jeg ikke vist mig som et Lys, og havde derfor ikke behøvet saa lang Tid som min Broder til at vise min usædvanlige Mangel paa literær Begavelse. Men nu havde Onkel faaet nok af Kunsten. I det mindste skulde jeg have reddet Samfundet, om ikke som nogen Støtte, saa da i al Fald som Skomager eller Skrædder. Et ærligt Menneske skulde jeg være, og ikke saadan en Kunstner, der tiggede sig gennem Verden med en Fiol og gjorde Familien Skam. For at tilfredstille min Kunstnerærgjerrighet vilde Onkel dog tillade mig at gaa ind som Arbejder paa en Klaverfabrik. Det blev ham dog tilsidst klart, at med mig var det ikke noget at stille op, og at jeg sandsynligvis ogsaa som Klaverfabrikant vilde gaa i Hundene. Saa kunde jeg jo ligesaa gaa i Hundene som Musiker.”
Etter to år ved Brødrene Hals’ pianofabrikk ble Christian tatt opp som student ved Musikkonservatoriet i Leipzig. Møtet med Tyskland gjorde sterkt inntrykk på den unge musikkstudenten. Den mottakelsen han som utenlandsk student fikk i disse årene kom til å prege hans syn på Tyskland: Her ble man mottatt som et menneske, med like rettigheter som landets egne fortalte han senere. Men konservatoriets regelregime falt ikke i smak hos den unge Sinding, som raskt kom på kant med akademiets mer konservative lærere.
”Av bitter erfaring vet jeg hvor teori kan hemme en tonekunstners utvikling i ungdommen. Jeg var selv bare unggutten da jeg tok fatt på musikken….. Joda, jeg hadde talent, het det. Men så proppet man mig i mine første akademiår med teori på kryss og på tvers. Og når jeg endelig hadde fått den inn i skolten, slet jeg hardt for å bli den kvitt. Hva fanden hjelper allverdens grammatikk, hvis en ikke kan dikte?”
Redningen kom med professor Kretzschmar: ”Was wollen Sie doch mit diesem Dreck? Fangen Sie an selbst zu denken!” Dette var selvfølgelig som musikk i enhver Sindings ører: Noen år tidligere hadde Stephan Sinding i følge ham selv forlatt kunstakademiet i Berlin etter kun én time: ”Det skulde gaaes systematisk frem. Det vilde jeg ikke. Jeg gik og kom aldrig mer igjen.”
Da Christian kom hjem fra Leipzig og forela noen av sine klaverstykker for Erika Nissen, en av datidens store musikalske autoriteter her hjemme, var muligens fraværet av struktur og regler merkbart. Etter å ha sett på stykkene var fru Nissens kommentar: ”Men Kjære Sinding, hvorfor vil De endelig komponere?” Augusta Sinding fortalte senere at ”Komposisjonene havnet i ovnen, i det hele tatt har Sinding vært gruelig flink til å brenne op ting han selv ikke har vært fornøid med.”
DET FORUNDERLIGSTE, VILDESTE, UTILGJENGELIGSTE, DER NOGENSINDE HAR MØDT OS I EN KONCERTSAL
Et av de verk man har trodd havnet i ovnen var sangene fra fortellingen om Antar og Abla. Sangene er trolig de tidligste av Sindings komposisjoner som er bevart, og gir et interessant innblikk i hans utvikling som komponist.
I flere arbeider hadde storebror Stephan tatt for seg krigs- og seierherretemaet, bl.a. i skulpturen Slaven som ble presentert på verdensutstillingen i Paris i 1878 under tittelen Revolte. I 1881 arbeidet han på Barbargruppen eller En barbarkvinde bærer sin dræbte søn bort fra slaget som tematisk har klare likhetstrekk med Christians Stridssang. Stephans kunstneriske nyskapelse lå i den realistiske billedbruken: Her var det ingen overjordiske helter, men en død kriger båret av sin sørgende mor. Så langt gikk han i sitt ønske om realisme at han foretok likstudier på et hospital for å kunne gjengi den døde kroppen så korrekt som mulig. Det kan virke som om det var noe av denne realismen Christian ville formidle i Stridssang. Men ideen som brakte storebror suksess og anerkjennelse i Danmark og Europa, førte for Christian kun til vantro og hoderystelse blant publikum og kritikere i Kristiania i november 1882:
”For at finde Baggrund for denne rasende Stridssang maatte man have et tilsvarende fuldstendigt Sceneri, og for at udføre den, burde man næsten være en Mounet-Sully blandt Sangere. Som den her løb med sine Pianoeffekter og voldsomme Kraftudbrud af Stemmen i Sangpartiet kunde et uforberedt Publikum umuligt komme længre end til Overraskelsens første Stadium og stort længer kom man heller ikke i den næste, den erotiske Sang. Efter dette flygtige Indtryk skal vi ikke kunde gjøre rede for Komponistens Intensjoner. Vi er paa forhaand ikke i Tvivl om at der er Talent i dette. Men det eneste vi sikkert ved, er at det vi hørte var noget af det Forunderligste, Vildeste, Utilgjengeligste, der nogensinde har mødt os i en Koncertsal.”
I følge Nordiske Musik-Tidende var dette ”brud paa alle tilvante Former og Musikalske Tradisjoner”, og levnet komponisten liten ære. Sindings svar på kritikken kom et par år senere i form av Holger Drachmanns tekst Jeg bærer den Hat, som jeg vil!, som er et oppgjør med kritikerstanden og ”laugets” regelvelde. Sangen ble urfremført i Otto Sindings oversettelse i München, av Eugen Gura, en av datidens store Wagnersangere. ”Sangene modtoges med stort Bifald, og roses af alle Musikautoriteter som fremragende Arbeider der udmærke sig ved en usædvanlig Originalitet baade fra Formens og Indholdets Side.” Slik lød rapporten hjem, men Christian selv gledet seg mest over Reihnberger som ”gjorde et Hop og skar græsselige ansigter, da de parallelle Kvinter, som Du nok husker, kom.” Dette skrev han til vennen Karl Valentin som i sin tid hadde skaffet ham Drachmanns tekst, og som i disse årene ofte virket som musikalsk konsulent for Christian. Valentin hadde selv benyttet diktet i en av sine egene komposisjoner og Christian tilbød seg av den grunn å ødelegge sin egen sang, hvis vennen ønsket det: ”endskjøndt det vil gjøre mig ondt for alle de deilige paralelle Kvinter.”
Senere på året ble sangene fremført i Kristiania. Her mente man at teksten egnet seg lite for musikalsk behandling, man var rett og slett forferdet over valget av tekst. Dette kunne "ikke tilfredsstille dem, der kræve Lyrik som Betingelse for et Digts musikalske Bearbeidelse", og de sindingske kvintparalellene som «skingret i øret paa standen» var da også i strid med læreboken, og ble betegnet som "søgte og stærke naturalistiske Effektmidler".
JEG ARBEIDER SOM EN RASENDE PÅ MIN UDØDLIGHET
”Jeg arbeider som en rasende på min Udødlighet....Dertil kommer, at man her lever så billig und schlecht, at jeg snart kreperer af Mangel paa civilisert Mad. Og endda maa jeg tjene til Føde for en Unmass von Loppen, som lader til at befinde sig meget vel paa min arme krop. Jeg forsikrer, de er aldeles utrolig fede og store, og springer slig, at man umulig faar Tid til nogen knækning. Jeg synes det er utidigt og unødvendigt, om da Maten skulde vilde skaffe dem endu stærkere Ben.”
Hadde det ikke vært for storebror Otto hadde sikkert Christians opphold i München på begynnelsen av 1880-tallet vært enda mer kummerlig. Da Christian kom til byen i februar 1883 var Otto for lengst etablert i byens kunstnermiljø, og lillebror var en hyppig gjest i huset. Et av arbeidene som skulle skaffe ham ”udødlighet” foruten Drachmannsangene var Lieder aus Des Knaben Wunderhorn, opus 15. Sangene er dedikert til Ottos kone Anna Sinding og er basert på Arnim og Brentanos samling av tyske folkeviser og dikt. Sindings evne og vilje til å la seg påvirke av en teksts språkform kommer klart til syne i disse sangene. Da de noen år senere kom ut på Brødrene Hals forlag var dette nettopp et av ankepunktene – den tyske stilen. Hvorfor gikk ikke Sinding til vår egen litteratur, slik Kjerulf, Grieg og Svendsen hadde gjort, spurte anmelderen, man skulle ikke vente ”at han stak saa dybt i den moderne Tyske Aand, som han øiensynlig gjør.”
Sindings gjennombrudd som komponist hjemme i Kristiania kom i desember 1885. For første gang sto komponisten frem med en konsert med kun egne verk, de fleste komponert i Münchentiden. Foruten noen sanger og korverket Til Molde var hovedverket Klaverkvintett, opus 5, og endelig var kritikkene udelt positive. ”Siden Edv. Grieg og Joh. Svendsen i 1866 og 1867 gav sine epokegjørende første Koncerter i Kristiania, kan vi ikke mindes nogen norsk Komponist, der ved sin Debut har gjort saa dybt et Intryk paa os som Sinding.” Spesielt kvintetten ble fremhevet for sin originalitet, dristige harmonikk og skjønnhet.
Samtidig med forberedelsene til debutkonserten arbeidet Sinding på et annet originalt og dristig prosjekt. Han ville forsøke å utvide romansens enkle form. Teksten hentet han igjen hos Holger Drachmann; Efteraar, In modo d’una sonata og arbeidet gikk fra hånden i et forrykende tempo. Usikker på hvordan den ville virke sendte han vokalsonaten til Grieg for en uttalelse. Grieg var åpenbart svært positiv, men som den praktiske og langt mer erfarne komponist han var, påpekte han de tekniske vanskelighetene i stykket. Sinding svarte at kritikken var fullt ut berettiget men; ”….på den annen side er dette arbejde ikke af sådan art, at jeg kan påregne nogen synderlig udbredelse af det, og jeg har derfor sat alle andre hensyn tilside for at opnå den tilsigtede virkning.”
At Grieg var begeistret ser vi også i hans brev til August Winding hvor han spesielt legger vekt på at Sinding med dette viste hvordan, ”det Felt, som kaldes Romansen, kan utvides til større Former.” Dessverre var de tekniske vanskelighetene av en sådan art at det var nærmest umulig å finne en sanger til å fremføre stykket. Det ”lå for lavt for alle sopraner og ikke dybt nog for nogen alt. Tenorer vilde skrue den en oktav op, medens baritoner halet den en oktav ned.” Imidlertid fantes det én sangerinne som kunne mestre oppgaven: Fru Ellen Gulbrandson sang Efteraar, ifølge Sinding, med bravur fra bladet, som om det skulle være en selvfølge. Men da Sinding noe senere planla konsert var fru Gulbrandson indisponert: ”Inte kan jag sjunga nu inte” sa hun, ”inte kan jag stå bakom ett skärmbret på podiet”. Fru Gustavson var gravid, konserten ble skrinlagt og Efteraar brent…
På tross av hjemlig suksess, Sinding ville ut og i de neste årene oppholdt han seg for det meste i Leipzig. Om Kristiania musikalsk sett bød på få utfordringer så var ikke Leipzig stort bedre: ”Det musikalske livet forekommer mig ialfald tidvis temmelig slapt” skrev han og etterlyste nytenkning. Leveforholdene var ikke stort bedre der enn i München og i januar 1888 skrev han til sin venn Iver Holter:
”Jeg drukner snart og griber følgelig efter det tradisjonelle halmstrå-. Jeg lagde for en tid siden, så vidt jeg husker, 20 mark ud for Dig til Wochenblatt. Kan du sende meg disse inden slutten af måneden, vil jeg være Dig meget taknemlig.”
Senere på året ble tonen enda mer dyster: ”Er så lei af denne musiken min, og så nærvøs og udslidt og ækkel, at jeg næsten ikke holder ud længer.”
Men så i løpet av høsten endret bildet seg: ”Jeg er på mine gamle dage blit ung igjen og har forelsket mig, som aldrig da jeg var ung…Jeg har som sagt forelsket mig i Frau Picard og har forlovet mig med hende, som det kaldes, das ist, hun vil ha mig til mand, og jeg vil ha hende til kone, og det behøver ikke andre at vide.”
Men lykken var kortvarig, i løpet av 1889 reiste Olga Picard tilbake til Russland og Christian til Kristiania. ”Alt forekommer mig så småt og trangbrystet, at jeg kommer rent ud af humøret, hver gang jeg reiser til Byen”, skrev han til Grieg på forsommeren 1889.
EN LANGVARIG IMPOTENS (ÅNDELIG!!)
I Kristiania ventet store oppgaver: Klaverkonserten, opus 6 var enda ikke ferdig. I tillegg hadde Sinding sagt ja til oppdraget med å skrive musikk til Nordahl Rolfsens eventyrkomedie Svein Urædd. Men kreftene strakk ikke til. I løpet av høsten overtok Ole Olsen oppdraget under ”taushetsløfte” fra kapellmester Hennum. Utslitt og nedbrutt ble Sinding innlagt til observasjon. Tyve år senere beskrev han sammenbruddet med typisk sindingsk selvironi:
”…En anden gang sat en ung dame i sideværelset og foredrog hver eneste dag fra otte om morgenen til otte om aftenen den skjønne sang Auf Flügeln des Gesanges…..Midt i gjorde hun altid den samme feil, og flyvemaskinen dumpet atter til jorden. Men med usvækket energi og mot tok hun igjen fat fra begyndelsen. Dengangen var jeg ung og modig og endnu i besiddelse av et nogenlunde uslitt nervesystem. Jeg tok handsken op og begyndte en tvekamp paa liv og død. Men damen overvandt meg, og antagelig flyver hun triumferende videre fremdeles. Efter et halvt aars forløp hadde jeg vistnok en klaverkonsert ferdig, men jeg var ogsaa selv færdig. Jeg blev indlagt til observasjon, endda jeg ikke hadde gjort det allerminste forsøk paa at agere avsindig.”
Først i desember 1890 var Sinding atter i gang med arbeidet: ”Ich bin jetzt in Berlin, und habe nach langer Pause - Generalpause - die Arbeit wieder aufgenommen” skriver han til komponistkollega Delius. Til Iver Holter forteller han at han endelig har overvunnet ”en langvarig impotens (åndelig!!)” og at han igjen finner glede i arbeidet.
For første gang i sin opusliste gikk nå Sinding til en norsk dikter for å finne tekster til sine sanger. Disse fant han hos Vilhelm Krag, i hans Galemandssange. Kragsangene innebar noe nytt i norsk romansekunst. Ture Rangstrøm beskrev dem senere som kanskje det vakreste, mykeste og reneste oppgjøret med ungdomsårenes melankoli i nordisk sangdiktning. Også Sigbjørn Obstfelder var svært begeistret for sangene som etter hans mening var, ”et nyt trin i sangkomposition, forbi Grieg. Tænk om han laved noget til de af mine, der kan benyttes!”
I løpet av 1892-93 opphørte Sindings vennskap med komponistvennen Holter og høsten 1893 var forholdet til Grieg også kjølnet betraktelig. I en periode var det heller ikke lenger kontakt imellom Grieg og Sinding. Sinding beskrev bruddet med Holter som en nødvendighet og fortalte at han nå var "ein schreckliche Mensch geworden". På Vilhelm Krags anbefaling var han våren 1893 gått til anskaffelse av en velociped og finner det «kolossal amusant». Han forteller at han sykler tur-retur Sandvika på to timer! Depresjonene fra tidligere år er borte og han spøker med Delius ’ fremgang som sigarrøker og øldrikker, men påpeker at når det gjelder det siste vil han (Sinding) alltid forbli Mesteren av de to.
Obstfelder forsøkte å vekke Sindings interesse for sin diktning, men han var for sent ute. Sinding hadde åpenbart gått lei av datidens følsomme litterære retning og i 1895 overrasket han alle med samlingen Rythmeskvulp, opus 29. Disse tekstene var skrevet som parodier på datidens diktning, og av dem som fikk gjennomgå var bl.a. Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder. Men Sinding nøyde seg ikke med å parodiere dikterne, også hans egne sanger fra få år tilbake fikk gjennomgå. Og nok en gang lot kritikerstanden seg provosere:
”Et sanghæfte der bringer os i nogen forlægenhed, er Christian Sindings Musik til tre av Adolescentulus Olsens ypperlige "Rythmeskvulp". Hidtil har Sinding vært den mest fremskudte Tolker af Originalerne til disse Travestier, det er paa disse Vinger, han har hævet sig til sin høie Flugt, og det er dem som har inspirert flere af hans bedste Komposisjoner. Nu legger han ogsaa Sadlen paa Parodierne, og det er dette, der, som sagt, bringer os lidt i Vilrede, især da det ikke er muligt at se nogen Væsensforskjeld paa Musiken til disse og Originalerne. Men kanske det er deri, Hemmeligheten stikker.”
Kort tid etter var det en helt annen Sinding som sto frem med samlingen Symra, Ein Tylft med Visor og Rim, opus 28. Europeeren var plutselig blitt landsmålsmann. Hva hadde skjedd?
GOTT SEI GEDANKT, MENNESKET LEVER IKKE AF MUSIKK ALENE
”Eg datt ned i haust, eg datt ned ivaar, eg datt ned i fjor haust, aa kvar gong datt eg ned i ein konsert av Chr. Sinding. Han var sinna paa dette landsmaalet, ”som ingen kunne forstaa”. Men so gjekk det upp for han, at det var ikkje gloser men den reine musik. Daa vart han hugteken med ein gong. Og han ljoda so skilleg for øyrom hans denne musikken, at han maatte skriva’n upp i notar. Tonar til Ivar Aasen , Garborg , Per Sivle og songane mine rann utor pennen hans so lett som bekjesildring i ei li.”
Denne beskrivelsen stammer fra Ivar Mortensson og viser forundringen over Sindings ”språkskifte”. Men ikke bare målformen endret seg; det er også en langt lysere og mer optimistisk Sinding som trer frem i disse sangene.
Den 2. november 1898 giftet Christian Sinding seg med Augusta Gade som kun to dager tidligere var blitt skilt fra sin ektemann Fredrik Georg Gade. Christian hadde lenge vært en god venn av familien Gade. Familien hadde i en årrekke hatt sommerhus i Drøbak, hvor også Christian tilbrakte somrene.
Allerede i 1892 skrev Augusta om hvor glad hun var for Sindings selskap, og da Delius i august samme år spurte Sinding om den politiske situasjonen i Norge svarte han: ”Die politische Ereignisse hier sind sehr interessant, damit aber dass Du recht eingehend interessirt werden kannst, rath ich, dass Du dich an Frau Gade wendest, sie hat sehr gute kenntnisse und wird Dich viel besser unterrichten können.” Samme år, i Paris lærte han seg i selskap med Gades å skjønne seg på ”en fint instrumentert middag” og hadde ”derved steget mange procent i Fru Gades agtelse. Gott sei gedankt, mennesket lever ikke af musik alene – østers, hummer og salat romaine var storartet – voila!”
Året etter ble Delius invitert til Drøbak hvor ”Frau Gade will alles für uns besorgen, und Du kannst überzeugt sein, billiger und besser wirst Du es schwerlich bekommen können.” I februar 1896 ber han Delius personlig overbringe et brev til fru Gade . Hvis det ikke lykkes, må han love å sende brevet tilbake til Sinding.
Augusta hadde studert klaver og sang. I hennes notesamling fra tiden før ekteskapet med Christian finnes en rekke av hans sanger, noen med dedikasjon til Augusta Gade fra Christian Sinding og noen kun med Augusta Gades egen signatur. Det mest oppsiktsvekkende med samlingen er imidlertid originalmanuskriptene til sangene fra Antar og Abla, Galemandssangene og en til nå helt ukjent sang, Morten han var liten og feit! Den siste sangen er nærmest for en nidvise å regne og er ganske atypisk for Sinding med sin folkemusikkarakter. Humoren derimot er Sindings, ramsalt og upolert.
Augusta kom etter hvert til å bety like mye for Sindings kunst som Nina Grieg for sin manns. Augusta var den som ordnet alle praktiske detaljer, forhandlet kontrakter, holdt kontakt med omverdenen og holdt journalistene på avstand.
”Det finnes ingen ektemann i dette land som er blitt behandlet mer varsomt enn Christian Sinding. Aldri har han selv tatt en telefon, aldri har han åpnet et brev, aldri har han lukket op en dør. Kort sagt, han er blitt beskyttet inntil fortvilelse - for journalister.”
Dette hjertesukket sto i Dagbladet i 1936, og i Bergen sa lystige tunger at når Sinding orkestrerte så sterkt, var det for at han skulle komme til orde en gang i blant han også.
SKIT I SKJØNNHETEN, BARE DET ER KARAKTERISTISK
Striden om landsmålet var sentral i samfunnsdebatten på 1890-tallet. Bjørnson hadde flere ganger gått ut mot ”Bondemaalets Strævere, de kristelige og nasjonale” som han kalte dem. Mot disse sto så Bjørnson og de andre:
”Europæere” er vi, - selvfølgelig! De vil ha fræm til Landsgyldighed et Sprog, som Europas Historie standste i for flere hundre Aar siden; saa maa da vi, som ejer det, Historien gaar i, bli ”Europæere” skrev Bjørnson.
Hva var det da som fikk ”europeeren” Sinding til i ti år hovedsakelig å befatte seg med landsmålsdiktere? Var det bare musikken i språket som tiltalte ham? Trolig fant han i disse tekstene til Aasen, Vinje, Mortensson, Sivle og Garborg et verdisyn i samsvar med sitt eget. Mortensson og Garborgs radikale samfunnssyn sympatiserte han åpenbart med. Det var imidlertid den eldre Ivar Aasens samfunnskritiske tekster han først satt musikk til, og som ble en umiddelbar suksess.
Bokken Lasson var den første som fremførte sangene fra Symra. Lasson var på denne tiden ung og uerfaren, og søkte råd hos den noe eldre komponisten. ”Sinding var mig en god støtte,” fortalte Bokken Lasson senere, ”varmhjertet, sterk og opmuntrende når mitt brusende mot lå nede i en bølgedal og jeg følte mig som null og ingenting og jevnet med jorden. Jeg husker en gang jeg jamret og klaget for ham: Det blir ikke til noe med mig, Sinding. Jeg hører inni mig hvordan det skal være, men jeg får ikke stemmen min til å gjøre det, det blir aldri vakkert nok. Han gjorde et rykk med hodet og kastet et stålkvast blikk på mig, så de sterke øinene blev til to sjøblå streker av lystighet, og så smalt det: Skit i skjønnheten, bare det er karakteristisk.”
Sindings landsmåls-tiår falt sammen med unionsstriden, og for mange var språket et middel i denne kampen for selvstendighet. For Sinding var dette trolig ikke et avgjørende poeng. Per Sivles Vi vil os et Land (som dog ikke er på landsmål) ble skrevet til demonstrasjonstoget som Venstre arrangerte for stemmerett den 17. Mai 1894. Da Sinding tre år senere satte musikk til diktet, fikk sangen umiddelbart status som nasjonal kampsang. Våren 1905 hadde imidlertid Sinding fått mer enn nok av sine landsmenns patriotisme, og skrev til Delius at han bestemt ikke kommer til å bli i Norge en vinter til: ”Mein Vaterland ist gewiss sehr schön, aber es ist nicht gut zu lange da zu verweilen. Man wird gar zu leicht ”Trold, und sich selbst genug”. Die Leute schwärmen hier für ”Neuland zu bebauen”, und ich lasse gern jedem seiene Schwärmerei, diese ist jedenfalls nicht meine.”
I 1903 het det fra norsk hold ”Forhandlinger, bare Forhandlinger” men i februar 1905 var det slutt på det norske folks tålmodighet. Kravet om aksjon overfor Sverige ble et folkekrav. Mot slutten av februar ble det holdt en rekke folkemøter med opprop som: ”Vi erklærer os beredt til at yde ethvert Offer, som maa til for at betrygge vort Fædrelands Selvstændighed og hævde dets Ære og Ret!” og ”Staa enig om Norges Ære og Selvstændighed uden Vaklen og Nølen!” Samtidig reiste Christian Sinding til Stockholm for å gi to konserter i Musikaliska Akademien hvor Karl Valentin nå var sekretær, og for å bli utnevnt til kommandør av den Kungliga Vasa orden.
Denne handlingen falt sikker mange nordmenn tungt for brystet, og kan hende var dette en av årsakene til behandlingen Sinding følte seg utsatt for hjemme i Kristiania i årene som fulgte: I 1906 var Christian Sindings navn verdenskjent. Den italienske komponist og pianist Ferruccio Busoni skrev den 30. juli dette året til sin hustru fra en liten italiensk landsby: ”Jeg gikk inn i et lite vertshus, på et gammelt piano lå – med beregning – Sindings Frühlingsrauschen, og Puccinis La Boheme. På veggen hang et oljefargetrykk etter en Sichel’sk kvinne. På gaten plystret en sjeløyd guttunge Faustvalser.” Blant tidens mest suksessrike komponister var altså Sinding, Puccini og Gounod . Men i Kristianias musikkmiljø synes man at Sinding var for mye brukt, og da Sinding fylte 50 år var det kun én hovedstadsavis som ofret jubilanten spalteplass:
”50 år er i dag komponisten Christian Sinding.” – det var det hele.
Sinding var på dette tidspunkt en av våre fremste komponister med stor suksess i utlandet og for lengst innehaver av St. Olavs orden. Han hadde imidlertid gang på gang stukket hodet frem og provosert både kritikere og andre, både med sin musikk og sine meninger. I Kristiania var han i følge Augusta ansett som ” en drit for vorherres åsyn”, og selv skrev han at etter å ha blitt behandlet som ”Prügelknabe af hela kritiken i både Norge og Danmark”, var skinnet ”i tidens løb blit slig garvet, at grovheder ikke længer bider.”
EN FALSKE SINDING I RENNES
Den 24. april 1909 ble Sinding sammen med Puccini utnevnt til æresmedlem i ”Königliche Akademie der Künste” i Berlin. Men da Musikkforeningen i Kristiania samme høst feiret sitt 25 års jubileum var ikke Sinding representert på programmet. Imidlertid ble det denne høsten avholdt to andre konserter i Kristiania med Sindings musikk, og i 1910 fikk han etter mange avslag endelig komponistgasje fra den norske stat. I årene som fulgte steg berømmelsen. Sangene kom i nye opplag, med tysk og engelsk tekst. Noen ganger utelot man sågar den norske originalteksten, men Sinding fortsatte å benytte norske dikt. Landsmålet var han imidlertid ferdig med i 1906, og etter 1911 kom det heller ikke flere tyske sanger. En liten episode fra Frankrike viser hvor berømt Christian Sinding og hans musikk var utenfor Norges grenser på dette tidspunktet:
En dag i februar 1913 kom det en pent antrukket utenlandsk herre inn på et av Rennes’ beste hoteller. Mannen skrev seg inn i hotellboken som Christian Sinding, norsk komponist. På kort tid gikk ryktet over hele byen. Den norske komponisten ble invitert inn i byens beste kretser, og han opptrådte også med stor suksess på konsert i byens domkirke. Til slutt ble svindleren avslørt på æresmiddagen som selveste erkebiskop Dubourg ga for komponisten. Der dukket det nemlig opp en bekjent av den virkelige Sinding, og ”den norske komponisten” ”rystet hurtig byens støv av sine føtter og efterlot sig en række hæderlige borgere rødmende av skam og en hotelvert bøiet i sorg over en meterlang ubetalt regning.” Sinding selv lo godt av hendelsen, men han fant å måtte kommentere den både i norske og utenlandske aviser:
”Som det synes, begyner jeg – takket være min Dobbelgjænger – virkelig at vinde et vist Ry. Naar det nu blot ikke gaar mig som den stakkars lærde i H.C. Andersens ”Skyggen”! Man meddeler mig, at Dobbeltgjængeren i mit Navn gjør stærk Kur til de unge Damer, og han har aabenbart hat langt mer Held end jeg nogensinde selv. Dette gjør mig meget melankolsk. Ja, han tilegner ovenikjøpet i mit Navn de unge Damer kompositioner, som om mine egne Forsyndelser ikke kunde trykke mig tilstrækkelig.”
Også den interesse pressen viet urpremieren på Sindings opera Der heilige Berg året etter viser hvilken posisjon han hadde i både europeisk og amerikansk musikkliv. Hjemme i Kristiania var han nå blitt nasjonens stolthet og på sekstiårsdagen fikk han overrakt en pengegave på hele 30.000,-. Dette beløpet ble starten på et fond i Sindings navn, til støtte for unge komponister. Men om han var nasjonens stolthet hadde han ikke glemt kunsten å provosere:
I 1919 var arbeidet i gang med å skaffe Kristiania et eget symfoniorkester, et filharmonisk selskap løsrevet fra teateret. Striden dreide seg i stor grad om kapellmesterstillingen: Skulle den besettes av en norsk eller utenlandsk dirigent, av Halvorsen eller Schnéevoigt? Av komponistene var det de eldre som holdt på Halvorsen, men også komponisten Gerhard Schjelderup uttalte engstelse for at ikke norske komponisters interesser skulle bli ivaretatt. Halvorsen var en ruvende skikkelse i vårt hjemlige musikkliv og derfor skapte det selvfølgelig oppsikt da Sinding, vår store internasjonale komponist uttalte seg i Aftenposten den 25. juni 1919. Styret hadde nemlig allerede ansatt både Halvorsen og Schnéevoigt, (og en stund senere polakken Ignaz Neumark). Debatten var over og gemyttene hadde roet seg da Sinding tok bladet fra munnen:
”..med al respekt for vore musikalske ledere maa det erkjendes, at vi har manglet den samlende og drivende kraft, som trængtes for at faa denne sag gjennemført. Ellers vilde denne strid forlængst være udkjæmpet og et moderne orkester i fuld virksomhed. Det er min overbevisning, at det filharmoniske selskab har fundet den rette mand, da dette valgte hr. Schnéevoigt.”
Sinding hadde igjen sagt rett ut hva han mente. Senere uttalte han til Norske Tidend: ”Det får stå si prøve, er det ikkje godt nok so som eg segjer det, so kan de jamenn vera trygge for at eg ikkje pyntar på det for at de skal lika det betre!”
TAK OVER HODET OG BENA UNDER EGET SKRIVEBORD
Dette var Sindings svar da tidsskriftet Skala spurte en rekke kjente personer om deres nyttårsønsker for året 1924. De ti siste årene hadde ekteparet Sinding hatt sine møbler og eiendeler stablet og lagret rundt om i Kristiania. Før det hadde de bodd en tid i et skipperhus i Aasgaardstrand, men så kom skipperen hjem og ekteparet måtte flytte ut. I desember 1924 meldte avisene at Christian Sinding hadde fått Wergelands-huset Grotten til æresbolig. Mange hadde på forhånd meldt sin interesse for huset; Forfatterforeningen og Studentersamfundet ville gjerne inn der. Det var videre forslag om å bruke huset til teatermuseum, Wergelandsmuseum og statsministerbolig. Men i desember 1924 flyttet altså ekteparet Sinding inn i det forfalne huset som i de siste årene kun hadde huset en mengde rotter og mus, noe Augusta raskt fikk gjort noe med. Men kampen om Grotten fortsatte og i april 1925 bragte Aftenposten en artikkel med tittelen: ”Hvorlænge skal Sindings faa bo i Wergelandsgrotten?” Fru Sinding var nok den som bekymret seg mest for dette spørsmålet. Sinding på sin side visste hva de måtte gjøre hvis de ble kastet ut: ”Ja, Augusta – da faar vi gjøre som før: ta hinanden i haanden og vandre ut i den vide, vide verden.”
Sinding var snart 70 år, med både komponistgasje og ”æreslønn” fra Stortinget. Den første sangen som tok veien fra æresboligen og ned i byen med det nye navnet Oslo, var imidlertid av en helt annen karakter enn forventet. Og sangen vekket nok ikke så liten forundring og forargelse i visse kulturkretser:
Mayol-teateret ble åpnet januar 1921, og var et intimt lite teater for ”litterære enaktere” og balletter. Salen rommet ikke mer enn 200 mennesker og etter hvert ble det der fremført alt fra operette og opera til revy. Av kunstnere som opptrådte her de første årene, var bl.a. Kirsten Flagstad, Lillebil Ibsen og Einar Rose. Høsten 1922 var Mayol-teateret gjenstand for avisdebatt og Sinding kastet seg inn i debatten under følgende tittel i Aftenposten: ”Om jeg dænger eller dænges.” Sinding skrev at dette ordspråket synes å passe godt på teateret. Kritikk fikk teateret uansett hva det gjorde. Spilte de lette stykker fikk de høre at de forsømte sin plikt ovenfor kunsten, publikum og landets unge lovende operakrefter. Hvis de forsøkte seg i de mer seriøse former var omkvedet at de gav seg i kast med for store og vanskelige oppgaver. Sinding roste de unge talentene ved teateret og oppfordret alle til selv å gå i Mayol: ”..det er virkelig vederkvægende engang imellem at lægge principerne tilside og simpelthen more sig uden at tænke paa kunstmoral og kunstpligter. Man vender med nye kræfter tilbage til askesen.”
Om det var denne åpenbare støtten som fikk Mayol-ledelsen til å overtale Sinding, eller om det var Sinding som selv tok kontakt med Mayol vites ikke, men i juli 1925 var det duket for en aldri så liten sensasjon:
CHRISTIAN SINDING SOM CABARETKOMPONIST.
Han gjør vældig lykke.” Dette var overskriften i Tidens Tegn den 18. juli og artikkelen fortsetter: ”Paa en av de midterste bænker i Mayol-teateret saa man igaaraftes komponist Sinding og frue. Den aldrende komponist var kommet dit for at høre Botten Soot synge den første kabaretmelodi han har skrevet. Og både han og fru Soot kan være fornøiet med den mottagelse som sangen om kokainen fik. Hun har aldrig været bedre, og sangen med det dystre navn var en ekte perle blant alle de uekte paa ”Regnbuen”. Bifaldet da fru Soot hadde sunget den enkle melodi var ogsaa ekte i sit spontane utbrudd, og ingen vil angre paa at gaa dit en aften og høre den.”
Revyen som altså bar tittelen Regnbuen ble for øvrig Einar Roses gjennombrudd som revyskuespiller.
TILGIV MIG DETTE FORSØG PÅ ENDNU EN GANG AT VÆRE UNG
I 1921 hadde Sindings tilbragt et år i USA hvor Christian var professor i komposisjon ved den nystartede Eastman School of Music i Rochester. Hans undervisningsmetode var utradisjonell og lite planmessig. Selv anså han seg ikke som noen god lærer, men studentene var begeistret. Til Grotten kom også det stadig besøk av unge komponister. Fartein Valen, Ludvig Irgens-Jensen, Geirr Tveitt og Harald Sæverud fikk alle gjennomgått sine verk med den gamle mester. Og om Sinding ikke alltid forsto den nye musikken sto han alltid på barrikadene for det nye. Spesielt Valen og Sæverud hadde han store forhåpninger til, men Valen måtte se å finne seg en ung pike, han var altfor asketisk.
I 1928 ble Sinding spurt om atonaliteten i musikken, om den kunne tas til inntekt for musikkens ånd, eller om den, ”som de fleste mente,” kun var et mekanisk grep? ”Det er jeg ikke enig i – Sinding er nu i fyr og flamme. Menneskeånden higer stadig fremover og enhver teknisk nyvinning innenfor musikken må da også tas til inntekt for musikkens ånd. Jeg har forresten aldri kunnet begripe hvilken tilfredstillelse det skulde være for oss eldre å kjempe imot det nye, som bryter sig vei, selv om vi ikke alltid er enig i måten og midlene som brukes…Nei, utvikling må til.”
Det kan oppfattes som et paradoks at Sinding som i ettertid er blitt beskyldt for å ”henge igjen” i forgangne tiders musikalske uttrykk, helt til det siste var så bevisst på nødvendigheten av musikalsk utvikling. Selv han hadde funnet sitt eget uttrykk som han var tro mot og som han utviklet videre. Men han ønsket på ingen måte at ungdommen skulle følge i hans musikalske fotspor. Hvor de gikk var ham likegyldig, bare de gikk sin egen vei: ”Her går nokre nissar av musikarar kringum og trur at dei er flinke folk berre av di dei er nasjonale. Det er då vel ikkje nok; dei må då vera personlege og nyskapande.”
Hardingfela var han ingen tilhenger av, selv om arbeidsværelset hans inneholdt en relativt stor samling folkemusikk. Til Aftenposten sa han i 1936 at hardingfela ville han helst ikke uttale seg om for da ble det brudd med fedrelandet. Allikevel klarte han ikke å dy seg: ”Jeg er så glad når jeg slipper å høre den. Men som min kone sa en gang det var snakk om langeleik og hardingfele: Ja, da foretrekker jeg kortleik for langeleik.”
En annen ung kunstner og nær venn av det sindingske hjem var Nordahl Grieg. Trolig gikk dette vennskapet tilbake til slutten av 20-årene da både Grieg og Sinding var gjester i Sovjet-legasjonens hus i Uranienborgveien. I følge Martin Nag var Grieg før 1933 ”borgelig frilynt, - med sosialistiske sympatier.” Da reiste han til Sovjet hvor han ble i to år, og derfra skrev han til Sinding i begynnelsen av 1934. Han var nå overbevist kommunist, og Sindings svar viser at Grieg fant gjenklang for sine ideer hos sin gamle venn:
”Min kjære Ven! Er blitt Gammel og Tudlet- ellers havde Du nok forlængst fåt en hjertelig tak for det hyggelige brev. Jeg er helt enig i alt, hvad Du skriver. At Du som er ung og stærk og så helt personlig ikke holder ut i en nationalfølelse med pigtrådsindhegning, er forståeligt nok. Verden er stor og skjøn, men Norge er ikke dens navle og ikke bare nordmænd mennesker.” Men Sinding finner det likevel på sin plass å også påpeke fordelene ved ens egen egenart: ”Og alligevel, var Du ikke norsk, vilde du ikke have diktet ”Vidden” slik som (du) har gjort det. Væk med pigtråden!… Hvad du kalder ”den stolte eiendomsløshed” forstår jeg også. Et godt verk har sin egenmission uavhengig av ophavsmanden. Man skriver da ikke for sin egen skyld.”
Det siste beviste Sinding noen år senere ved å forære Nordahl Grieg manuskriptet til sangene han hadde skrevet til forfatterens dikt. ”Tilgiv mig dette forsøg på endnu en gang at være ung” har Christian skrevet på første side i notene som fortsatt er i arvingenes eie. At vennskapet var nært viser også et brev fra Nordahl Grieg til Nils Lie. Før premieren på Atlanterhavet i 1932 skrev Grieg til sin konsulent og gode venn: ”Ja, nu lakker og lir det med Atlanterhavet. En sukcess er vel næppe tænkelig, men Jesus Maria hvor jeg trænger det. Kan du ikke med diskretion få sammen en claque? Du og Sinding og etpar andre - ?” Omtrent samtidig skrev Sinding til Grieg og tilbød han å bo i Grotten: ”Der har før bod en digter i grotten. Her er plads for dig.” Svaret fra Grieg kjennes ikke, men han må ha beklaget seg over sykdom, malaria. Denne gangen var det Augusta som svarte, ”Kjære dig Nordahl,” etter råd om livsførsel og advarsler om det engelske kosthold avslutter hun: ”..vi forlanger forfatteren den kjære kjære Nordahl som vi elsker så såre…Du kan bo hos os vi har græit gjæsterum og vi skal stelle så pent om dig – du skal bli kvit både malaria og fødselsveer! Basta!”
Fire av Griegsangene, bla. Farvel ble fremført under feiringen av Sindings 80-års dag i Bergen. Nordahl Grieg hadde også skrevet et hyllingsdikt til sin gamle venn som ble urfremført ved denne anledning. Avisene var fulle av intervjuer og omtaler av den gamle komponisten, og visse karaktertrekk går igjen i samtlige aviser. Det mest oppsiktsvekkende er kanskje jubilantens fortsatt radikale og opprørske sinnelag. Dagbladet skrev:
”En samtale med Christian Sinding er som et fornyelsens bad. Det er ikke snakk og høflighet at han er ung. Han er frisk og salt som Nordsjøen selv, radikal som en tyveåring og dertil en uforbederlig hedning.”
Nationen tok det som et tegn på opprørstrang at jubilanten trosser naturen – og urfremfører nye stykker på sin 80-års dag. ”Sinding (er) ikke så lite av en opprørsånd, en temperamentsfull protestant mot all autoritet som krever blind underkastelse.”
I Norske Tidende kommer Sinding inn på en av sine hjertesaker: ”Det er dette med det nasjonale som er so stort eit spursmål. Det finst folk som segjer: - Eg er fødd i Noreg, og det er eg byrg av! – For noko tull å snakka slik. Ingen kan då hjelpa for kvar dei er fødde, anten det no er millom busknegrar eller i ein amerikansk millionærhus. Nei, slike folk måtte forsyne meg gjera noko godt i staden for å fara og skryta av at dei er fødd ein eller annan stad.”
Også til Dagbladet kom han inn på det samme: ”Nei, mon det ikke bak denne hastemte nasjonalbegeistringen skjuler sig litt evneløshet? Fortsetter komponisten ivrig. Jovisst er jeg norsk, men har jeg derfor lov å profitere på det?…..Mon de herrer nasjonalister kjenner Vinjes treffende lille dikt som han kaller Nasjonalitet? Og Sinding deklamerer på gildeste Vinjemål, mens sneen drysser stille nedover oss:
Vi meinar og tru, det gjævaste er
at vera ein Noregs mann.
Ja, denne heimen oss fyrst er kjær;
men vita vi må, at den store verd
er berre vort store fedreland.
Dei største tankar vi alltid få
av verdsens det store vit;
men desse tankar dei brjotast må,
lik strålar av soli, som alltid få
i kver si bylgje ein annan lit.”
GUD VED HVORFOR MAN SKAL LEVE SÅ ALTFOR LÆNGE
Den 22. Oktober 1936 døde Augusta Sinding 78 år gammel etter lang tids sykeleie, og Christian ble alene igjen i Grotten. Ektefellens død gikk hardt inn på Sinding. Det var Augusta som hadde ordnet alle praktiske gjøremål, svart på telefoner og brev, og holdt kontakt med omverdenen. I løpet av 1937 klaget Sinding gjentatte ganger på alderdommens problemer, spesielt den sterkt tiltagende døvheten. I et radiointervju fra samme periode svarte han i øst og vest på intervjuerens spørsmål helt til denne fant det klokest bare å avbryte intervjuet.
Men likevel reiste han i mai 1937 til Berlin hvor Det Nordiske Selskap holdt fest for komponisten. Målet for reisen var den internasjonale musikkfesten i Dresden som ble arrangert av ”Det internationale permanente musikkråd”. Christian Sinding var festivalens æresgjest og foreningens president var Richard Strauss, som Sinding 46 år tidligere hadde utpekt som ”fremtidens Messias”. Året etter var Sinding atter tilbake i Dresden der Nordische Gesellschaft arrangerte en to dagers musikkfest til Sindings ære. Det var år siden Sinding sist hadde vært i Tyskland og den overstrømmende måten han ble møtt på av ”det nye Tyskland” kom til å bety mye for Sindings syn på landet, og på hans uttalelser i de siste leveårene. Ungdommens kraft imponerte ham i 1937, men hvor den ville føre Tyskland turde han ikke spå.
Her hjemme fikk han samme år, den 22. september personlig av Kong Haakon overrakt storkorset av St. Olav. På dette tidspunkt var det kun ni innehavere av storkorset. Blant disse var Kronprins Olav, Vigeland, Munch, Werenskiold og C.J. Hambro. Om kvelden var det festkonsert og æresbankett. Konge, Dronning og Kronprins overvar konserten som ble innledet med prolog av Herman Wildenvey. Selv hørte ikke Sinding mye, han var blitt ”stokdøv” som han selv skrev.
Et av de siste brevene fra Sindings hånd i Nasjonalbibliotekets Håndskriftssamling er datert den 25. januar 1939 og er skrevet til venneparet Berit og Halvdan Cleve. Brevet viser i klartekst det tragiske som var i ferd med å skje:
”Kjære begge to! Jeg er meget ulykkelig for, at jeg rent glemte indbydelsen til i går. Jeg begynder at bli utilregnelig og altfor gammel og tufsete. Kan bare be Dere tilgive mig. Herefter skal jeg føre bok over hvad jeg har at gjøre. Gud ved hvorfor man skal leve så altfor længe. Kanskje jeg en dag bare glemmer at leve. Det kunde ialfald være på tide at pella sig bort. Endnu en gang tilgiv mig elskverdig.”
En måned senere skrev han til Sverre Jordan: ”Det er ikke morsomt at bli stående utenfor sig selv…..Og jeg ønsker, at Du længe, længe måtte beholde Din ungdoms kraft, og at Du må undgå at bli døv.”
Året etter, da nazistene overtok makten må det ha vært en lett sak å overtale den gamle komponisten til å tale om sitt forhold til Tyskland. Etter Sindings radiotale i 1941, som på ingen måte kan sammenliknes med Hamsuns opprop under krigen, mistet Sinding kontakten med mange av sine gamle venner. Flere forsøkte å snakke med ham, advare ham, men uten hell. Talen ble sendt på komponistens 85-års dag som ble feiret med lunsj på Bristol hvor statsråd Gulbrand Lunde holdt tale for jubilanten. NTBs foto fra middagen viser en liten, gammel mann med smokingsløyfen på ”halvt hold”, sittende ved statsrådens side. I forbindelse med feiringen fortalte han en journalist. ”Jeg er og blir gammel. De skulde se de brevene jeg skriver. Når jeg leser dem gjennem efterpå, står samme linje to og tre ganger under hverandre. Men forleden skrev jeg et brev på 4 sider, jeg brukte 14 dager på å få det i stand, så jeg tenkte dette blir bra - helt til jeg skulde lese gjennem og begynte på overskriften. Kjære Christian Sinding, stod det. Jeg hadde nettop satt Hilsen Christian Sinding under. Nei, det er ikke morsomt.”
I november er det tid for ny festkonsert for Christian Sinding. På forhånd uttalte Sinding igjen sin fortvilelse over å bli gammel; man blir overflødig sa han – en kalket grav. Noen uker i forveien var han blitt overtalt til å melde seg inn i NS, og på konserten blir det gjort et poeng av dette, at Sinding ”uredd, ung av vilje, med tro og begeistring slutter opp om det som skal bli fremtidens Norge.”
Sinding fylte selv ikke ut innmeldingsskjemaet til NS, og underskriften er knudret og stiv. Skjemaet har også en svært uvanlig påskrift: Med rød penn gjøres det klart at medlemskontigenten ikke skal betales av søkeren. Regningen skal sendes til den tyske generalkonsul...
Ti dager etter festkonserten ble Christian Sinding innlagt på Ullevål sykehus og den 3. desember 1941 ved 22-tiden sovnet han inn.
FØRST MÅ MAN LÆRE Å SE SIG SELV I ØYNENE – DA HAR MAN INTET Å FRYKTE
Selvfølgelig ble Sindings bisettelse brukt av nazistene for alt det den var verd. Med kransenedleggelser fra Hitler, Goebbels, Quisling, Terboven, NS og en rekke andre organisasjoner ble den en propagandaseier for okkupasjonsmakten.
To år etter bisettelsen arbeidet okkupasjonsmakten med å finne et passende gravsted for Christian Sindings aske. I Kulturrådets møteprotokoll fra den 5. februar 1943 står følgende korte referat: ”Sak 3: Om gravsted for Christian Sinding. Professor Rasmussen redegjorde for saken og framholdt at det burde reises et enkelt minnesmerke på Vår Frelsers gravlund, hvor det burde søkes om plass for hans aske. Det var enighet om at departementet skulde gjøre henvendelse til kirkevergen.” Planene om et minnesmerke i Nazistenes regi ble heldigvis forhindret av Sindings svigerdatter, Nicca Gade. Sindings urne ble plassert på familien Gades gravsted på Vestre Gravlund hvor den befinner seg den dag i dag. Nicca tok også vare på Storkorset som Tyskerene forsøkte å få tak i. Dette ble levert tilbake til Kong Haakon etter krigen.
I 1946 kom Hans Jørgen Hurums bok Musikken under okkupasjonen. Her kom han selvfølgelig også inn på Christian Sinding: ”De som kjente ham, kunne også fortelle at Sinding verken var nazist av overbevisning eller karakter. Hans private meninger var ofte stikk motsatt av nazismens.” Hurum fortsetter: ”Så dypt var nazismen hatet, at også Christian Sinding ble sviktet av sine venner. Nei – ikke sviktet, forlatt av sine venner. I tankene bevarte de ham trofast. Det måtte være så, en kunne ikke handle annerledes….For det norske musikklivets skyld skal det kalles en lykke at den nye tid ikke rakk å trekke Christian Sindings navn ned i vanæren med hans frivillige overlagte samtykke. Hans vesen var norsk, og den strømmende tonegleden i hans musikk vil alltid være vårt musikklivs evigunge eie – slik det var før kulturforrædernes skjendselstid.”
I Norsk Krigsleksikon utgitt i 1995 står det om Christian Sinding: ”han fikk en posthum straff, det gikk lange tider før musikken hans ble spilt i norske konsertsaler igjen.”
Men ikke bare musikken ble liggende: Om det tok lang tid å finne en plass for komponistens aske brukte ikke okkupasjonsmakten lang tid på å sikre seg hans arbeidsværelse. Tre uker etter Sindings død meldte Aftenposten at komponistens arbeidsværelse nå var avfotografert, opptegnet og pakket ned av Norsk Folkemuseum. Meningen var selvfølgelig snarlig å bygge opp igjen rommet, men etter frigjøringen var det ingen som ville ta i dette materialet og det ble fraktet bort og glemt. Helt inn i det nye årstusen.
Noe av det første som dukket frem fra Sindings skrivebordsskuff var Nordahl Griegs hyldingsdikt, Wergelands dikt om den frie presse som Sinding tonesatte i 1925 og Vinjes dikt Nasjonalitet. På en oppslagstavle hang bilder av Christian og Augusta, og også av Nordahl Grieg. I en eske lå Carl Nilsens portrett med hilsen i ”Beundring og Venskab” fra den danske komponisten. Carl Nilsen som i sin tid skrev:
”Jeg har aldrig oplevet at høre Christian Sinding tale om sig selv, og jeg har dog omgaaedes ham ikke saa lidt; dette er det sande Kriterium for en Karakter og en Aand, der hviler paa en urokkelig Overbevisning om, at alle Ting er underkastet en Lov, som giver Tid, og smiler overbærende ad Løgn og Pral, Falskhed og Reklame, og som med en Gletschers stille Magt skruer Tingene hen paa den Plads, der med Rette kan tilkomme dem.”
"Gud ved hvorfor man skal leve så altfor længe” skrev Sinding i 1939. Hvordan ville komponistens posisjon vært i dag, hvis hans livsløp hadde endt før nazistenes okkupasjon av Norge? Kan hende hadde hans ettermæle vært mer lik samtidens bedømmelse av den 80 årige Sinding:
”Sinding vil rettferd mot alle. Han toler ikkje forfyljing på nokon kant, - og soleis vil han koma til å stå for ettertida som ein ærleg stridsmann for alt verdfullt”
Per Vollestad
Stridssang er i likhet med de fleste andre omtalte sangene i denne artikkelen å finne på Christian Sinding - Sanger, vol. 1 - Vollestad/Hjelset, SIMAX CLASSICS PSC-1194. Last modified: januar 03, 2002
|
.jpg)
.jpg)